B-Hemoglobinopatiutredning

Hemoglobinopati er en gruppe arvelige sykdommer som skyldes defekter i syntesen av globinkjeder i hemoglobinmolekylet. Hemoglobinopati består av talassemier (redusert eller opphevet syntese av normale globinkjeder) og hemoglobinvarianter (syntese av globinkjeder med endret struktur).

Ved hemoglobinopati-utredning gjøres både hemoglobinelektroforese (HbA, HbA2, HbF og evt. påviste hemoglobinvarianter) og alfa-talassemi gentest. Ved funn av hemoglobinvariant vil denne enten bli verifisert med annen proteinmetode eller med DNA-sekvensering. I tillegg analyseres vanlige erytrocyttparametre (Hb, erytrocytter, MCH og MCV), samt ferritin og CRP. Det gis en samlet kommentar til disse analysene.

Alfa-talassemi gentest påviser syv ulike delesjoner som gir alfa-talassemi (-alfa3.7, -alfa4.2, --SEA, --FIL, --MED, --THAI, --α20.5). Disse utgjør ca. 90% av alle alfa-talassemier. Ved manglende funn og hematologiske forandringer som gir mistanke om talassemi, vil prøven bli videresendt samarbeidende laboratorium for ytterligere undersøkelser (bl.a. sekvensering av alfa-globingenene).

De hyppigste, patologiske funnene er:

β-thalassemi

Mutasjoner som fører til nedsatt eller opphevet syntese fra ett av de to β-globingenene gir β-thalassemia minor. HbA2 ≥4% kombinert med typiske hematologiske funn (mikrocytose, økt antall erytrocytter og evt. mild anemi) gir diagnosen beta-thalassemia minor. Ved kun lett økt HbA2 (3,3-3,9%) vil det i de fleste tilfeller bli utført tilleggsanalyser for å avklare diagnosen.

Nedsatt eller opphevet syntese fra begge β-globingenene gir moderat (β-thalassemia intermedia) til alvorlig transfusjonskrevende thalassemi (β-thalassemia major). Personer med β-thalassemia intermedia eller β-thalassemia major skal henvises hematolog/barnelege.

α-thalassemi

Friske personer har normalt fire α-globingener, to på hvert kromosom 16. Alvorlighetsgraden av α-talassemi avhenger av hvor mange av genene som er affisert. Ved tap av ett α-globingen kan man ha helt normale laboratoriefunn, men ofte ses en lett nedsatt MCH og MCV. Tap av to α-globingen gir mer uttalt reduksjon av MCH og MCV, økt antall erytrocytter og eventuelt mild anemi. Tap av tre α-globingener gir HbH-sykdom med kronisk hemolytisk anemi av varierende alvorlighetsgrad. Personer med HbH-sykdom skal vurderes av hematolog/barnelege. Tap av alle fire α-globingenene gir Hb Barts hydrops fetalis med død intrauterint eller like etter fødsel dersom ubehandlet.

Hemoglobinvariant

Hemoglobinvarianter er forårsaket av mutasjoner som medfører endring av aminosyresekvensen i en av globinkjedene. De vanligste hemoglobinvariantene på verdensbasis (HbS, HbE, HbC og HbD-Punjab) skyldes mutasjoner i β-globingenet. Heterozygote hemoglobinvarianter gir ofte ingen endringer i erytrocyttparametrene. Ett unntak er heterozygot HbE som ofte gir mikrocytose, med eller uten mild anemi. Den kliniske betydningen av homozygote hemoglobinvarianter eller ulike kombinasjoner av hemoglobinopati, avhenger av hvilken type hemoglobinvariant som foreligger.

Heterozygot HbS (bærertilstand for sigdcelleanemi) gir vanligvis ingen endringer i erytrocyttparametrene, og kan derfor ikke utelukkes ved å måle hemoglobin, MCH og MCV. De aller fleste personer med heterozygot HbS har ingen symptomer. Dannelse av sigdceller ved heterozygot HbS har imidlertid blitt observert ved betydelig hypoksi. Ved behov for kirurgi bør derfor kirurg/sykehuset informeres om at pasienten er bærer av HbS.

HbS i homozygot form gir sigdcelleanemi. HbS i kombinasjon med β-thalassemi, δβ-thalassemi, HbC, HbD-Punjab, HbE, Hb O-Arab eller enkelte andre sjeldne mutasjoner gir sigdcellesykdom av ulik alvorlighetsgrad. Personer med sigdcelleanemi eller sigdcellesykdom skal henvises hematolog/barnelege.

Arv

Hemoglobinopatier er arvelige. For mer informasjon om thalassemier, hemoglobinvarianter og arv ved ulike kombinasjoner av hemoglobinvarianter og thalassemier se Thalassemier og Hemoglobinvarianter.